Oppdageren er den siste av de tre bøkene om TV-personligheten Jonas Wergeland, men det betyr ikke at leseren her får en «fasit». De tre bøkene er likeverdige; de blir fortalt som fra hvert sitt hjørne i en likesidet trekant. Hvis det eksisterer en «sannhet» om Jonas Wergeland, finnes den i forlengelsen av, eller bortenfor, de tre romanene.

I Oppdageren er rammehistorien lagt til årene etter årtusenskiftet. Jonas Wergeland er igjen en fri mann etter sju år i fengsel; han har sonet ferdig dommen for drapet på sin kone – et drap han kanskje ikke har begått. Jonas er nå på en reise i Sognefjorden, en seilas med den samme gamle redningsskøyta som spilte en rolle i Forføreren og Erobreren, fordi datteren, Kristin, har et firma som arbeider med å kartlegge fjorden og områdene rundt; målet er muligens å lage et nettsted om Sognefjorden. Det er også Kristin som er fortelleren i Oppdageren, men Jonas selv slipper til i to av bokens åtte deler.

Igjen blir Jonas Wergelands liv belyst gjennom en rekke historier, men nok en gang fra nye vinkler og med nye beretninger. Barndomsvennen heter nå verken Nerfertiti eller Lille Ørn, men Bo Wang Lee, en gutt som viser seg å være en jente og som tar med Jonas på en ekspedisjon inn i Nordmarka for å finne Vega-boernes skjulested. En leser vil uvilkårlig spørre seg om Jonas hadde tre barndomsvenner eller bare én, men én som var så mangfoldig at hver av fortellerne bare får tak i én side ved denne personen?

I Oppdageren presenteres Jonas Wergelands liv som en reise gjennom en fjord, med alle sine forgreninger, og hvor de ulike stedene, der man ankrer opp, står for de forskjellige og viktige menneskene i hans liv; foreldre, søsken, besteforeldre, venner, lærere, naboer, kjærester. Romanen forteller bl.a. om en far, som Jonas trodde var venneløs, men som fylte kirkens over tusen plasser da han døde. Vi får høre om broren, Daniel, som ble kristen etter å ha hoppet 5,27 i lengde tre ganger etter hverandre og derfor slo opp i Bibelen. Vi møter mormoren, Jørgine, som under krigen tar knekken på en tyskvennlig entreprenør og gir formuen hun arver til det nye Rådhuset. Vi leser historien om onkel Lauritz som begår selvmord ved å fly inn i en høyspentledning – av ulykkelig kjærlighet. Vi blir presentert for Leonard – Leonardo – som klipper om sitt liv, og vi får høre om kjærester: Jonas' første kjæreste var ikke én, men tre på én gang: trillinger.

Ellers møter vi Jonas tidlig der han ligger under vann i badekaret. Han trener på å holde pusten. Hvorfor? Fordi han vil skape seg et navn, han vil bli livredder. Utfordringen inntreffer lenge før han tror. Elleve år gammel er Jonas med broren til en nakenbadestrand for å se på damer gjennom en kikkert. Jonas synes ikke det er særlig opphissende. Men så ser han en liten pjokk gå under, på grunna. Han kvier seg for å løpe inn mellom disse nakne menneskene, men gjør det, vasser ut og drar opp gutten. All svømme- og dykketreningen – og så trenger han bare å vasse ut til knes og stikke hånden ned i vannet. Jonas føler at livet er ferdig. Han er 11 år og livsmålet er realisert. Hvor går man videre fra fjellets topp? Hva skal han gjøre de neste 80 årene?

Så, ikke lenge etterpå er Jonas ved Svarttjern sammen med Margrete som han er forelsket i. Han får sin store sjanse: Margrete mister gull-armringen sin mens hun bader, og selv om alle guttene dykker, forsøker å finne den, er det Jonas som, gjennom sin trening i badekaret, endelig finner den. Jonas skjønner plutselig hva han egentlig har trent for: Holde pusten så han kan vinne en kjæreste.

Oppdageren er først og sist en kjærlighetshistorie. En fortelling om forholdet mellom Jonas og Margrete. Om en mann som glemmer én ting. Det hjelper ikke bare å kunne holde pusten. Han må også holde mennesker. Margrete holder ham, men han glemmer å holde rundt henne.

Oppdageren er også en roman som i mye handler om å ta feil av mennesker. Vi tror vi vet, men vi vet ikke. I barndommen har Jonas en nabo i byggelaget som folk kjenner lite til. Hun går i kjedelige klær, og man får av og til et gløtt inn i en entré med grå tapet. Man kaller henne for Den grå eminense. En dag åpner hun døren for Jonas, og innenfor entreen, stiger han inn i en annen verden, duftende av krydderurter; en verden inni verden; en stue innredet som om han befinner seg ved Middelhavet, med vinduslemmer og flislagt gulv, med planter og springvann, bur med hvite duer og det hele. Midt på Grorud trår Jonas inn i Provence. Han får snart høre historien bak dette. Som tjueåring, like før andre verdenskrig, hadde Karen Mohr reist i Europa. En dag kom hun til et sted i nærheten av Cannes. På en kafé her, møter hun Picasso som tegner henne. Hun forteller Jonas om hvordan det var å sitte foran disse øynene; at det var som å bli oppdaget. Det var så sterkt at hun forsøkte å bli i disse minuttene resten av livet. Jonas skjønner at Karen Mohrs leilighet ikke er en flukt, men et forsøk på å leve i to verdener. Til tross for dette avviste hun Picasso. Karen Mohr forteller Jonas at han var for enkel. Hun forteller Jonas at Picasso, altså verdens største maler, ikke var verdig. Det var Karen Mohr som lærte Jonas noe om kjærlighetens kompromissløshet og alvor. Det tok derfor lang tid før Jonas fant den verdige, men han fant henne til slutt, og hun het Margrete.

Oppdageren er altså i alt vesentlig en kjærlighetsroman, en fortelling om forholdet mellom Jonas og Margrete. Om hvor vanskelig det er å forstå et annet menneske, selv det mennesket man deler seng med. Jonas Wergeland ønsker å skape seg et navn. Han lager en TV-serie som nesten får en hel nasjon til å forandre kurs; han står i noen år nest etter kongen i rang. Men han skaper seg et navn først når han ender som en fotnote, en dedikasjon i en kjærlighetshistorie.

Hovedmetaforen i Oppdageren er fjorden, eller et tre lagt horisontalt. Kjærstad søker å vise en ny type dybde i mennesket ved å legge den horisontalt. I Kjærstads trilogi om Jonas Wergeland er mennesket et vesen med en hittil uant vidde. De tre bøkene hviler på en idé om at vi til nå bare har skrapt i overflaten av hva et menneske er. Selv Darwin, selv Nietzsche, selv Freud har bare skrapt i overflaten av hva et menneske er. Til tross for fire tusen år med sivilisasjon vet vi så godt som ingenting om menneskets vesen. Bare at mennesket er større, videre, enn vår innbilningskraft rekker. Det ligger mange liv pakket inn i ett liv. Alle mennesker forgrener seg like rikt og vakkert og nifst og trolsk som en norsk Sognefjord.