Erobreren er både en frittstående roman og en parallell-bok til Forføreren. Også Erobreren handler om den store fjernsynspersonligheten Jonas Wergeland. Man får høre nye historier fra Jonas' liv, og ettersom fortelleren nå er en annen, er det historier som til dels motsier de man får presentert i Forføreren. Om man ser Erobreren sammen med Forføreren vil leseren muligens kunne danne seg et stereoskopisk bilde av Jonas Wergelands liv.

Fortelleren i Erobreren betoner sterkt den rekkefølgen historiene blir fortalt i, som om det skulle være en likhet mellom gener og fortellinger, eller som om forbindelsene mellom to historier er viktigere enn historiene i seg selv. Det er tydelig at DNA-molekylet utgjør en formmodell: Forføreren og Erobreren er kveilet i hverandre på samme måte som de to spiralene i DNA'ets dobbeltheliks. Om hjulet er det viktigste symbolet i Forføreren, er spiralen hovedmetafor i Erobreren.

Ved å gi en helt annen – og like «sannsynlig» – versjon av Jonas Wergelands liv, driver Erobreren et spill med biografen, en av tidens mest populære sjangrer. I rammehistorien møter vi da også en professor som har fått i oppdrag å skrive «den definitive Wergeland-biografien». Men han har samlet så mye materiale at han står fast. Da dukker en ukjent hjelper opp, en kvinne som påstår hun har hele Jonas Wergelands historie i hodet. Hun tilbyr seg å fortelle alt hun vet, og mens hun forteller, sitter biografen og stenograferer. Dette er for øvrig en parallell til rammesituasjonen i det indiske eposet Mahabharata, der Vyasa dikterer mens Ganesha skriver.

De historiene kvinnen forteller, er til dels av et litt mørkere slag enn historiene i Forføreren. Det gjennomgående spørsmålet er «Hvordan blir man en erobrer?», og det kan synes som om Erobreren er gjennomsyret av en Faust-tanke: For å bli en erobrer, har Jonas Wergeland inngått en pakt med djevelen. Det betyr at det må komme en dag da hans sjel vil bli innkrevd. Erobreren tar opp kreativitetens gåte og viser hvor kort avstanden kan være mellom et menneskes lyse og mørke sider.

I noen viktige episoder fra barndommen spiller Jonas' bestevenn, Lille Ørn, en hovedrolle. I romanen følger vi ellers Jonas Wergeland på nye begivenhetsrike reiser i utlandet, på erotiske eventyr og i arbeidet med programmer til TV-serien «Å tenke stort». Et gjennomgående tema i Erobreren er muligheten for å kunne skape noe originalt ved å flette helt enkle ting sammen på en dristig måte. Dette lærer Jonas i barndommen, da han besøker Vikingskiphuset og oppdager et dragehode med et fint utskåret mønster.

Sett fra én vinkel er Jonas Wergeland en kroppsliggjørelse av Norges etterkrigshistorie. Som en moderne Abraham er han er bærer av sin stammes historie. Derfor hører vi også om slike ting som Tandberg Radiofabrikk, fotturer på Finnmarksvidda og stresslesstolens avgjørende betydning for den norske mentaliteten.

Sentralt i romanen står Jonas Wergelands stigende forståelse for viktigheten av software i et moderne samfunn. At Jonas Wergeland lager programmer, kan leses i to betydninger.

Jonas Wergeland strever gjennom hele romanen med å strekke seg utover sin «alminnelighet»; han prøver å bli noe mer enn han kanskje er. I likhet med karbon, som i én form kan være grafitt og i en annen form kan være diamant, tror Jonas at også mennesket har muligheten i seg til å anta ulike former. For Jonas Wergeland er det viktig å bevare troen på at et hvilket som helst «alminnelig» menneske i en viss sammenheng kan bli et «geni».