Jan Kjærstad er redd for å dø. Han frykter at bare noen få setninger av ham vil overleve de neste tre-fire generasjonene, før han er glemt. Likevel mener han ikke at kunsten, men kjærligheten er det viktigste i livet: «Sånn vil det alltid være, også for kunstnere og forfattere. Basecamp er å holde rundt et menneske man elsker.»
JK: En av svakhetene mine er at jeg alltid drømmer om at bøkene mine skal leses sju ganger. De er skrevet for å tåle det. Man skal se stadig nye lag av sammenhenger. Men jeg vet smertelig godt at bøkene mine bare blir lest én gang. Faktisk er det et mirakel at noen i det hele tatt leser dem. Før tok jeg det som en selvfølge. Jeg regnet med at 1 av 10 jeg passerte på Karl Johans gate hadde lest dem. Nå er det rørende hver gang jeg treffer en leser. I et intervju i Dagbladet på 1990-tallet sa jeg at den minst leste romanen min er Det store eventyret (1987). Den er krevende, og jeg blir så lykkelig når jeg treffer noen som har lest den at jeg går ned i knestående og kysser skotuppene deres. Uken etter traff jeg 20 stykker som smilte og pekte ned på skoene sine. Det var forbausende.
M&M: Hvorfor får du så stor glede av å bli lest?
JK: Det er elementært. Jeg har sittet alene i mange år, og så kommer boken ut. Det blir solgt akkurat så mange eksemplarer at jeg har råd til å skrive en til. Når noen forteller at de har lest boken, blir jeg paff. De må ha brukt minst fire kvelder på den. Jeg blir pinlig berørt fordi jeg har stått i fare for å sløse bort fire kvelder av livet deres, og går rett i forsvarsposisjon, venter meg en skyllebøtte.
M&M: Hvordan var det å få Nordisk råds litteraturpris i 2001 for Oppdageren (1999)?
JK: Det var mer som å vinne i tombola. Hvem som helst av de 14 nominerte kunne ha fått den. At det ble meg, opplevdes som ren og skjær flaks. Jeg var Lotto-lykkelig. Det er en kolossal spore å få en slik pris, men det er ikke det som får meg til å skrive videre.
M&M: Er din embetseksamen i teologi synlig i bøkene dine?
JK: Iallfall ikke på den måten folk kanskje ville tro: at jeg henter tema fra teologiske problemstillinger. Studiet ga meg først og fremst en grunnleggende respekt for tekst, og for hvor slitesterke historier kan være. Og en kjærlighet til skrift, tegn, ikke minst fordi jeg måtte lære meg hebraisk og så mikrofortellingen i hver bokstav, 'alef' som et oksehode, 'bet' som et hus, og så videre. Jeg brukte alt dette i romanen Tegn til kjærlighet (2002). Det kanskje viktigste ved studiet var å møte de andre verdensreligionene, erfare at enhver levedyktige religion er fundamentert på en drabelig god historie. Det å lese hinduenes Mahabharata var et milepæl i livet. Ideen til romanen Det store eventyret, som er lagt til en annen yuga, tidsalder, er hentet fra hinduismen.
Lykken ved Instagram
M&M: I Menneskets vidde (2013) har du ingen essay om internett og digital teknologi, slik du har i alle dine tidligere essaysamlinger. Hvorfor har du ikke skrevet noe etter den siste bølgen med sosiale medier, som Facebook, Instagram og Snapchat?
JK: Jeg er usikker på hvor utviklingen går og om de sosiale mediene i det hele tatt blir viktige for romanen. I dag kan det se ut som om autofiksjonen er det logiske og tydeligste resultatet av hele det individuelle, selvspeilende selfieuniverset vi ser konturene av. Samtidig kan dette være et overflatisk aspekt ved nettsamfunnet. Jeg har alltid vært mye mer opptatt av tenkemåten, de dype strukturene, hvilken form som ligger under det hele. Det er imidlertid ikke så lett å se den i dag som den gang jeg skrev Homo Falsus (1984).
M&M: Tidligere har du skrevet veldig positivt om internett. Blir du mer negativ?
JK: Overhodet ikke. Jeg erkjenner at jeg ikke klarer å absorbere det som skjer. Det er ikke så rart, jeg har passert 60 år. For å forstå utviklingen, skal man være i den med hud og hår. Mitt Facebook var min gamle Tandberg båndopptaker. Jeg hadde en enorm kjærlighet til selve den materielle båndopptakeren. Det er den jeg egentlig kan skrive tydeligst om. Med alle sanser. Den var hysterisk viktig for hele min eksistens. Det kan tenkes at mye av forfatterskapet mitt er oppstått i møte med den. Før jeg begynte å skrive, gjorde jeg opptak med den, spilte inn flere spor, sang og spilte oppå. Det var de første tingene jeg komponerte. På samme måte kan jeg se at barna mine opplever en enorm lykke når de holder på med Instagram. De faller inn i det. Det tindrer i øynene når de ser hvilke bilder folk har lagt ut. Jeg skal være ærlig og se at toget har gått. Jeg kan si noe fiffig og spekulativt og sikkert noenlunde vettugt om alt som skjer, men jeg tror jeg skal bruke all min energi på å trekke det inn i romanformen, ikke skrive essay om det.
M&M. I titlene på essaysamlingene dine bruker du ordene matrise, felt, nett, vidde. Er det en fellesnevner her?
JK: Ja, det er ord som alle peker på et horisontalt aspekt ved litteraturen, en slags flatevirkning. Det kan også betraktes som en polemikk mot det vertikale hegemoni, en dogmatisk tro på at en psykologisk dybdeboring sier alt om mennesket. Jeg har alltid vært fascinert av de egyptiske relieffer, som fyller flaten til randen med elementer, blander skrift og bilder, viser mennesket forfra og fra siden på likt. Eller den ornamentale islamske kunsten. For ikke å snakke om de lange, horisontale kinesiske landskapsmaleriene som mangler et sentralperspektiv og hvor mennesket er knøttlite. Selv i det talmudassosierende mylder ser jeg noe av det samme, en tekst som vokser i alle retninger, fyller siden til bristepunktet. Allerede i de første romanene mine, Speil (1982) og Homo Falsus, forsøkte jeg å skrive om mennesket i bredden, som et mylder, og ikke som psykologisk dyp. Her har du mitt forfatterskap in nuce.
M&M: Essayene dine er både beskrivelser av hva du selv har gjort litterært og forsøk på å si noe om hva som kommer. Er det mulig å spå litteraturens fremtid?
JK: Nei.
M&M: Men du prøver?
JK: Jeg gjør ikke det. I så fall ligger jeg bare to år foran. Jeg er sikker på at det som oppstår av nye oppfinnelser og vitenskapelige teorier vil påvirke romanformen, men det er helt umulig å si på hvilken måte og hvordan romanen vil se ut. Kanskje blir alt mye mer komprimert. De nye sosiale medier tvinger folk til å komme med skisser og ideer til storyer fordi de ikke kan skrive langt der. Frode Grytten har demonstrert til det virtuose hvor flotte storyer som kan rommes i en Twitter-melding. Det er så briljant gjort. Jeg står med hatten av og leser dem. Mange forfattere ville kuttet av en lillefinger for å få bruke bare én av de Twitter-meldingene som idé til en novelle. Men virkningen skyldes også at det bare er den ene eller de tre setningene. Folk kan lesse på med sin egen fantasi, se ulike historier i dem.
Jeg er en stor fan av Yasunari Kawabata, den japanske nobelprisvinneren. Han har skrevet en ikke altfor kjent bok som på engelsk heter Palm-of-the-Hand Stories (1988 (posthumt)). Fra gammel tid er det en sjanger i Japan som handler om å skrive historier i håndflaten. Da har man en veldig begrenset plass, og det blir ofte svært pregnante historier. Med en velutviklet fantasi kan man brodere videre på dem og gjøre dem om til en lang, lang fortelling.
Den beste boken til Norman Mailer er Advertisements for myself (1959). Mailer har samlet alt han har på skrivebordet pluss noen veldig gode essays, som «The White Negro». Han har også tatt med noe som er jævlig dårlig. Det er modig gjort. Man ser hvordan han jobber i en prosess. Redaktøren sa sikkert at han skulle la de dårlige ligge, men han tok dem med. Alle forfattere har noen flotte ting som er ferdige, noen halvskrevne ting med stort potensial, pluss fragmenter, kanskje et lovende kapittel som man aldri vil skrive helt ut fordi man hverken får til begynnelsen eller slutten. I en utgivelse som Advertisements for myself får Mailer vist frem de små knallbra tekstene som aldri vil bli mer. Samtidig har alle forfattere noen fryktelig dårlige ting som likevel kan være steiner man satser på for å skape noe helt annet, noe som er bra. Advertisements for myself er en vital samling som gjør leseren sympatisk innstilt og får oss til å lesse på med videre diktning.
M&M: I Normans område (2011) gjengir du en rekke slike skisser til storyer. Du kunne selv utvikle ideen til en hel bok?
JK: En bok med 50 gode synopsiser? Det er uhyre vanskelig å få gode ideer. Jeg har tross alt bare 20 sånne liggende til enhver tid, og de forandrer seg. Antakelig er 19 av dem gudsjammerlig dårlige uten at jeg ser det selv. I Normans område brukte jeg opp 9, for jeg vet at jeg aldri kommer til å skrive dem ut. Livet er kort. Døden står der. Døden er til. Nå fikk jeg i hvert fall brukt dem. Men jeg tok ikke de som jeg håper er bedre.
Ingen bedre enn Sult
M&M: Tenker du på at du sannsynligvis er over halvveis i forfatterskapet ditt?
JK: Sett fra én vinkel er jeg ferdig med forfatterskapet mitt, for jeg har nok for lengst skrevet min beste roman. Når man stikker fingeren i jorden, vet de fleste at man er ferdig med forfatterskapet etter de første fem bøkene. All litterær forskning tyder på det. Det finnes noen praktfulle og oppbyggelige eksempler på forfattere som skriver sine viktigste verker når de er 70. Selv om det bare gjelder 1 av 100, har alle forfattere en gudbenådet evne til å tenke at de er den ene. Jeg tenker selvsagt at jeg skriver bedre og bedre jo eldre jeg blir. Men det sørgelige faktum er at de aller fleste skriver de viktigste bøkene sine når de er unge. Se på Dag Solstad, han vil aldri skrive noe bedre enn Irr! Grønt! (1969) og Arild Asnes (1971), samme hva hans klakører påstår. Eller se på Knut Hamsun. Man sier at Landstrykere (1927) er bra, at Ringen er sluttet (1936) er god og at Paa gjengrodde Stier (1949) er et mirakel. Men de når ikke til anklene på Sult (1890) og Mysterier (1892).
M&M: I essayene dine skriver du at ikke bare Hamsun, men heller ingen andre har nådd Sult eller Mysterier til anklene?
JK: Norsk litteraturs store nederlag er at den viktigste norske prosaboken så langt er skrevet for 124 år siden. Vi må ikke være så blinde at vi ikke tør å si det. Det er heller ikke så veldig modig å si at ingen dramatikere har overgått Henrik Ibsen.
M&M: Hvordan er det å vite at du selv har skrevet dine viktigste bøker?
JK: Nei, det nekter jeg å undertegne på. Jeg sier det med den ene munnviken, mens jeg med den andre sier at jeg selvfølgelig kommer til å skrive noe mye viktigere når jeg blir 70. Hvis jeg blir 70, mener jeg. Man kan ikke leve hvis man ikke tror det. Mitt talent for selvbedrag er ikke mindre enn andres.
M&M: Du har alltid hatt en horisont som er videre enn bare Norge. I essayet «Synlige virkninger, skjulte årsaker, mangelfullt oppgjør» (2013) skriver du at: «Den beste boken om 22. juli så langt er Vekten av den amerikanske forfatteren Don DeLillo. Romanen handler om drapet på John F. Kennedy og ble gitt ut 25 år etter hendelsen.» I essayet «Til oversetternes pris» (2013) skriver du om hvor viktige oversetterne er, og at: «Det er utlendinger som skriver de ypperste norske bøkene.» Står det dårlig til i norsk litteratur?
JK: Det er ikke kontroversielt å si at det er langt igjen for norsk litteratur. Vi skriver mye god litteratur, men det er veldig langt derfra til å være blant de 100 beste i verden. Over 200 land har forfattere som skriver godt, og det er skammelig hvor lite vi vet om dem. Ta India og det som skrives på språket kannada. Kannada snakkes av 35 millioner mennesker. De har sikkert forfattere i verdensklasse, men vi er helt blanke. Jeg så nylig en kåring med topp 1000 rockealbum. På 960. plass fant jeg et fantastisk bra album. Det er helt rimelig at når Harold Bloom skriver The Western Canon (1994), er det tre norske med blant over 800 forfattere. Det er Ibsen, Hamsun og Undset. Det er ingen andre norske. I dag ville han muligens ha nevnt Knausgård. Han er i vinden særlig i den angloamerikanske verden.
M&M: Hva med Jan Kjærstad?
JK: Kjærstad ville aldri blitt nevnt. Så skal det sies at mye av det som kåres til det beste i verden i dag, heller ikke vil overleve veldig lenge. Vi er altfor nære nå til å vite hva som egentlig har vært viktigst og best i det 20. århundre. Da vi passerte år 2000, var det en drøss med kåringer. Det minste felles multiplum var James Joyce og Virginia Woolf. Spør du meg, så er det de to sentrale forfatterskapene i det 20. århundre. Men det blir krangling med en gang vi kommer til plass nummer tre.
M&M: I essayet «Fra ubevisste sjeleliv til ekspanderende univers» (1997) sammenligner du Hamsuns tid med din egen: «For min egen del ser jeg bare én parallell mellom 1890-årene og vårt 90-tall: De vitner i begge tilfelle om en pre-tid.». Hvordan ser påstanden ut i dag?
JK: Det er en helt naturlig slutning. På avstand ser man et hundreår som en ganske homogen litterær retning. Hamsun er forløperen for hele modernismen. Han er den første som lar menneskets bevissthet være hovedpersonen. Han foregriper «stream of consciousness». Det er ikke for ingenting at helt ulike forfattere, fra Thomas Mann til Ernest Hemingway, ser på ham som et forbilde. På gratulasjonslisten til 70-årsdagen hans finner man hele den litterære elite. De sier takk for at du viste veien. På 1990-tallet er vi fremdeles i senmodernismen, tenker jeg. I dag er det ingen som snakker om postmodernismen. Postmodernismen er innlemmet i senmodernismen. Spørsmålet er om vi nå, uten at vi ser det, alt har vippet over i noe som kan få en ny term. Vi har et enormt trøkk særlig fra de virtuelle verdenene, som vi hele tiden beveger oss i like naturlig som i den såkalte virkeligheten.
Det uforklarlige talentet
M&M: I det østerrikske litteraturmagasinet Volltext ble du omtalt slik av anmelderen av Jeg er brødrene Walker (2008): «Nordmannen Jan Kjærstad er siden Wergeland-trilogien en av de viktigste fortellerne i verden.» En dansk anmelder omtalte deg som «Norges største nålevende forfatter». Flere holder deg for en betydelig forfatter?
JK: Slike komplimenter preller bare av. Jeg vet at det er tull. Selv med det egoet man skal ha som forfatter, så tar jeg ikke slikt for god fisk. Det er veldig hyggelig, men jeg vet nokså sikkert hvor jeg befinner meg i sjiktet av forfattere.
M&M: Har du på noe tidspunkt følt at det var viktig å bli en del av en internasjonal toppklasse av forfattere?
JK: Jeg skjønte veldig tidlig at det er umulig. Man har aldri så store ambisjoner som når man debuterer, unntatt kanskje når man leverer sitt første manus – som med rette ofte blir refusert. Med årene synker ambisjonene. Man ser hvor fremragende de ypperste er, og innerst inne vet man at det nivået når man aldri. Men man må uansett ha en klippe av selvsikkerhet for å skrive. På den kan man stå mens det renner rundt en med underdrivelser og overdrivelser, onde kritikker og altfor snille komplimenter. Alle sier dessuten at respons betyr mindre for en når man blir eldre. Man er mer forfengelig i starten. Etter hvert skjønner man hvor tilfeldig alt er og hvilket kosmisk hell man har hatt som i det hele tatt har overlevd. I dag er jeg svært tilfreds med å få lov til å være en del av dette store økologiske systemet som kalles norsk litteratur. Det er et privilegium.
M&M: Når du vet at du aldri vil bli så god – og det er en følelse det er lett å forstå og kjenne seg igjen i – hva er begrensningen? Intelligensen eller imaginasjonskraften?
JK: Det handler om talent, noe som innebærer alt mulig. I løpet av et hundreår er det veldig få som har det uforklarlige talentet.
De begravde klassikerne
M&M: I Norge har ingen overgått Sult, sier du. Hva med ellers i verden?
JK: Når man ser på tiden etter andre verdenskrig, har det faktisk ikke skjedd altfor mye. Det ble tydelig for meg da jeg begynte å lese mer målrettet for å lete etter inspirasjon. På 1950-tallet kommer den franske nyromanen. Et spenstig eksperiment, men den slo aldri helt inn i Norge, mye mer i Sverige og Danmark fordi de hadde forlag som langt mer systematisk oversatte nyromanen.
Senere kommer den magiske realismen, som nok slo inn på en vag måte i Norge, men som fikk stor betydning i verdenslitteraturen. Latinamerikanerne selv blånektet for at det var noe magisk ved litteraturen. De sa at det var realisme. Men mange fikk en slags lettelse: «Faen, er det mulig å skrive sånn? Kan vi bare fjerne fenderne og blande fantasi og virkelighet på helt nye måter?» For mange som følte seg innelåst ikke minst i sosialrealismen, var dette et friminutt.
Videre har vi den postkoloniale litteraturen, hvor forfattere fra India og Nigeria, som Salman Rushdie eller Ben Okri, sitter i en europeisk hovedstad og skriver heidundrende romaner som parrer et kosmopolitisk vesterlandsk verdensbilde med kultur og tanker fra en tidligere koloni. Det er vanskelig for norske forfattere som har bodd i Norge hele livet, å få til dette.
Den siste retningen har påvirket mange nordmenn, ikke minst dagens unge generasjon. Det er den angloamerikanske litteraturen post Don DeLillo, med David Foster Wallace, Jonathan Franzen og Zadie Smith i spissen. Litteraturen deres tar i bruk alt som finnes av film, TV-serier, vitser, internett, gamle legender, epos, storbyvirkelighet og ting som skjer på landet, alt blandet i en form som er veldig informasjonsmettet. De skriver digresjoner, lager loops og lar fortellingene forgrene seg. De er ikke kjølige, men setter følelsene i sving. Det er en struttende, treformet og organisk form, noe som er interessant når det gjelder den darwinistiske formen jeg har skrevet om. I Norge kan man se dette hos blant andre John Erik Riley og Mattis Øybø.
Det kan godt hende at de viktigste bøkene er outsiderne. Jeg tror sterkt på det å være outsider. Moby-Dick (1851) av Herman Melville ble ikke lest på over 70 år. Etter første verdenskrig slår den plutselig inn som selve romanen som for de unge speiler hele den fryktelige, meningsløse, megalomane, kaptein Akab-diktatoriske virkeligheten de selv står og griner i. Mange klassikere ligger som lungefisk nedgravd i mudderet. Plutselig kommer det vann og vekker dem til live.
M&M: Hvilke er de viktigste bøkene i Norge etter krigen?
JK: Jeg var med i juryen som kåret Norges litterære kanon i 2007. Vi så raskt at vi er blinde på vår egen epoke. Det kan godt hende at de viktigste bøkene enda ikke er kommet til syne. Kanskje de ikke er blitt lest noe særlig, eller at de er feillest. Selv synes jeg det var symptomatisk at så få av de store fortellerne som min generasjon var opptatt av, som Sigurd Hoel, Torborg Nedreaas, Agnar Mykle, Johan Borgen, Jens Bjørneboe, kom med. Hvis man setter ti andre i juryen og venter ti år, plukker de kanskje fire-fem andre bøker fra årene etter krigen. Man leter alltid etter kvinnelige forfattere til slike lister. Det kan godt hende det er en del kvinnelige forfatterskap som burde bli mer lest. Jeg har stor sans for Cecilie Løveids forfatterskap. Det kan vise seg å være mer vesentlig enn mange mener i dag. Slike kåringer blir lett en selskapslek.
Kulttidsskriftet BØK
M&M: Du var redaktør i litteraturtidsskriftet Vinduet fra 1985 til 1989, men du har også stått bak tidsskriftet BØK med Jon Fosse på 1990-tallet. Det kjenner vi ikke så godt til?
JK: Tidsskriftet Bøk har en interessant forhistorie. Jeg flyttet til Harare i Zimbabwe i mars 1989 og redigerte mine siste to numre av Vinduet der. I flere år var jeg helt alene. Jeg snakket med en del afrikanske forfattere. Det var ok. Men jeg følte meg sånn som man føler seg etter å ha gått lenge på vidda. Jeg lengtet etter å komme tilbake til vennene mine og bable i vei om alt jeg hadde tenkt på.
Da jeg kom hjem, hadde jeg en kjempevisjon: Jeg skulle lage et tidsskrift. Det skulle være et bredt anlagt litterært magasin. Ikke som Vinduet. Visjonen var at det skulle være et vedlegg til Programbladet. Det finnes slike magasiner i andre land, og det har vært tilsvarende tilløp i Norge før. Det var en fantastisk tanke: Hundre tusen skulle få det gratis. Det skulle være intervjuer med de populære forfatterne, men også masse snacks og små spalter, lesetips og korte opplysninger som skulle være tegnestifter i rumpa, samt noen veldig sofistikerte artikler. Magasinet skulle favne hele det litterære Norge.
Da jeg skjønte at det ikke gikk å gjøre magasinet sammen med Programbladet, tenkte jeg: Hvem er det som ikke har et litterært tidsskrift? Akkurat da var det Cappelen. Jeg gikk til Cappelen, til Anders Heger, satt på kontoret hans og la frem ideen. Magasinet skulle hete Kapp. Som et Kapp-land, en odde på et kontinent som man runder når man gjør nye oppdagelser, men også som Cappelen, og som å kappe av og skjære inn til benet. Anders Heger var helt med. Jeg ville ikke gjøre det alene og foreslo å gjøre det sammen med Vigdis Hjorth, kanskje en forfatter til. Han foreslo et par andre forfattere. Da ble jeg betenkt. Flere og flere uttalte seg om hva magasinet skulle være, og folk begynte å ringe hjem til meg med masse ideer. «Nei, nei, nei,» tenkte jeg og så hele min kongstanke bli vannet ut. Jeg trakk meg fra prosjektet, og det ble ingenting av Kapp. Men ære være Anders Heger.
Da kom den motsatte ideen. Å lage et kulttidsskrift. Slik som The Criterion, kvartalstidsskriftet som forfatteren T. S. Eliot redigerte fra 1922 til 1939. Den første utgaven av The Criterion ble trykket i 600 eksemplarer. Jeg kjente Jon Fosse godt, og han ble med. Vi ville lage et kjempesmalt tidsskrift. Det skulle inn i mellomrommet mellom bok og bøker, mellom individ og kollektiv, i den nisjen hvor ingen er, som er full av metafysikk, transcendens og mystikk. Jon var kveker på den tiden og opptatt av mystikk, jeg kom rett fra arbeidet med romanen Rand (1990) som definitivt er et metafysisk prosjekt. Vi skulle trykke det i 300 eksemplarer og gjøre det veldig billig. Hele greia hadde et budsjett på 10 000 kroner. Alle skribentene skulle få 1000 kroner, vi skulle ikke å få noe. Aschehoug ble med. De trykket det gratis på hustrykkeriet og distribuerte det for oss. Vi fikk en avtale med sju bokhandlere. Én i Tromsø, én i Trondheim, to i Bergen, én i Stavanger og to i Oslo. Det var et fantastisk konsept som gikk i sju numre fra 1993 til 1997. Det var en fin tid som var ansporende for meg. Jon og jeg er både enige og uenige, vi skriver forskjellig, men har mye til felles på et annet plan. Det var et flott eksperiment.
M&M: BØK gikk inn ganske raskt?
JK: Jon begynte å skrive skuespill i den perioden vi jobbet med BØK, og han fikk for mye å gjøre med dem. Men det kom ut to numre årlig i nesten fire år. BØK var en suksess. Da Trygve Åslund gikk fra Samlaget til Aschehoug i 1997, sa han for spøk at det var fordi han ville at BØK skulle fortsette. Men akkurat da stoppet vi. Vi la det egentlig ikke ned, men uten å diskutere det var Jon og jeg enige. I dag står BØK høyt i kurs i antikvariatene. Hvert nummer ble raskt utsolgt. Det gikk rykter: Nå er BØK ute! Folk løp av gårde.
Jeg tror vi kommer til å se stadig flere slike initiativer. Christian Kjelstrup laget en ad hoc «Uroens bokhandel» og solgte Fernando Pessoas Uroens bok. Jo mer alle mediene snakker om de samme bøkene, desto mer vil disse nisjeprosjektene blomstre. Jeg tror også at det å møte forfatteren personlig kan bli en større attraksjon. Musikerne forteller at de ikke lenger tjener penger på å gi ut album, men at de tjener på konserter. Nå begynner man å strømme bøker digitalt. Inntektsgrunnlaget for forfatterne kommer til å synke drastisk. Noen vil tjene mer, men det store flertallet vil tjene mye mindre enn de gjør nå. Jeg håper og tror at det å gjøre kreative ting i levende live, vil bli mer verdt. Selv driver jeg skrivekurs. En fjerdedel av inntektene mine kommer derfra.
En umulig, darwinistisk roman
M&M: Gir skrivekursene deg et utbytte utover bidrag til livsgrunnlag?
JK: Skrivekursene handler mest om å overleve. Men det er også et takknemlig arbeid fordi deltakerne er så motiverte. Det hender også at jeg får en impuls der som påvirker arbeidet mitt. Et viktig tips til den romanen jeg jobber med akkurat nå, som blir lang, rundt 650 sider, kom fra en deltaker på et skrivekurs i London. I en sammenheng fortalte han om noe som heter canton-kule. Det er et jade- eller elfenbenskunstverk hvor man skjærer ut kuler inni hverandre. Fra én kule skaper man flere kuler inni hverandre. De kan rotere og viser frem ulike verdener. Alle skjæres ut mens man er i den ytterste kulen. Canton-kulene var så fjetrende at jeg forfulgte dem og fant ut mye mer. Det ble en forminspirasjon til boken jeg skriver nå.
M&M: Har boken en tittel?
JK: Arbeidstittelen er Slekters gang. Det er en slektskrønike som er skrevet på en ganske annen måte enn den konvensjonelle. Jeg har pleid å bruke tre år på hver roman, nå bruker jeg fire. Hvis alle makter står meg bi, kommer den neste år. [Boken utkom høsten 2015. Arbeidstittelen ble beholdt. Red.]
M&M: Hvordan tukler man med slektsromanen?
JK: Man kan for eksempel tenke seg en kausalitet eller en påvirkning som går på skrå i stedet for direkte gjennom leddene. I stedet for at datteren blir formet av moren, blir datteren formet av en grandtante eller en tremenning. Eller av et slumpetreff. Et spydkast. Jeg tenker darwinistisk samtidig som jeg forsøker å overskride darwinismen og vise at kanskje også den tar feil. Det forbauser meg at darwinismen ikke har slått sterkere inn i litteraturen som form. Det kan være fordi det er helt umulig å inkorporere den og lage en fortellerform av den. Men det er kvessende. Hvis man klarte å få det til på en kunstnerisk måte, ville det måtte føre til en durabelig avvikende erkjennelse.
M&M: I essayet «Menneskets vidde – om muligheten for en darwinistisk roman» (2013) skriver du at den freudianske idéen har hatt hegemoni i litteraturen. Den sier at mye i livet kan forklares ved å vise tilbake til barndommen. En darwinistisk roman ville derimot åpne for det «usammenhengende og uforløste», for det «uoverskuelige kaos»?
JK: Jeg brukte mye kraft på å spekulere rundt darwinismen. Biologien. Essayet var på over hundre sider, men ble kortet ned til det halve. Jeg brukte sikkert et halvt år på å skrive det og holdt på å gi opp flere ganger. Men det var viktig for meg. Jeg merket at det har gått i kroppen, påvirket meg.
M&M: Hva mener du med en darwinistisk roman? I stedet for som Freud å skulle forklare mennesket og vise hvorfor det har blitt som det er, kan romanen, skriver du i essayet, ha «den samme kompleksitet og uberegnelighet hva gjelder narrativt design, som livet selv». Hvordan blir en slik slektskrønike?
JK: En skygge i essayet er at det vil kreve sin forfatter å skrive en roman som inkorporerer darwinismen, ikke som tema, men som form, på en helt ny og oppsiktsvekkende måte. Det er ikke sikkert det er mulig. Kanskje den ville bli refusert som en totalt uinteressant roman. Eller hvis den kom ut: bli kassert av leserne som en roman uten appell. Den ville ikke vinne gehør. Mange ville ganske sikkert føle at det er en parring av innhold og form som de ikke forstår.
Det vanskelige tredjeutkastet
M&M: Gir det deg glede å skrive?
JK: Betingelsen for å skrive, er at jeg skal ha et flott liv mens jeg skriver. Det skal være et verdig liv. Det skal ikke være et blodslit hvor jeg føler at det er et helvete å leve og at det å skrive er et ork. Jeg skal våkne om morgenen og tenke «Fy faen! Jippi! For en mulighet! Jeg skriver på en roman!». For meg er skrivingen det optimale yrket. Å være forfatter er det fineste av alle liv. Derfor har jeg valgt å være forfatter.
M&M: En pragmatisk interesse i å ha et fint liv er ikke særlig romantisk?
JK: Det er ikke pragmatisk! Det er romantisk fordi jeg i skrivingen kan satse absolutt alt og alle sidene ved meg i tre-fire år om gangen. Jeg kunne ikke ha gjort det i et annet yrke.
M&M: Er du en lykkelig forfatter?
JK: Lykkelig er feil ord. Det er så banalt. Men jeg er en forfatter som verdsetter at jeg får lov til å skrive og å leve av det. Lykkelig blir man av veldig mye annet også. Likevel må jeg kunne si at jeg blir lykkelig av å skrive. Romantikerne vil riktignok fnyse av det, altså er jeg ikke en romantisk forfatter.
M&M: Hvorfor vil de fnyse?
JK: Romantikernes holdning er at kunstneren skal lide og skrive med sitt blod. Sturm und Drang. Også mange lesere ønsker at det skal være sånn. Dette henger sammen med et større kompleks, tror jeg. Mennesket vil alltid være mer irrasjonelt enn rasjonelt, derfor er vi svake for følelsene våre. Vi vil at følelsene våre skal bli satt i sving. Også kritikerne belønner en litteratur som flommer over av følelser. Bare se på overkikadoren James Wood. Vi har oppgitt hele opplysningsprosjektet. Jeg mener det er betenkelig, eller at det må gå an å gjøre begge deler. Appelere til både følelser og fornuft, forsøke både å berøre leseren og å stimulere til dyp tenking. Romanen Kongen av Europa (2005), der Europa er en av Jupiters måner, er en fortelling om denne vanskelige balansegangen.
M&M: Du er en intellektuell forfatter og har skrevet mye om hvordan annen litteratur og vitenskap påvirker litteraturen din. Essayene dine er spekket av kunnskap. Men hvordan inspirerer hverdagen deg?
JK: Det er et spørsmål jeg sjelden får, men det er jo i hverdagen alt skjer. Jeg høster inn alt av trivielle ting jeg opplever i min indre krets, som replikker som faller i mine relasjoner som sønn, partner og far. I høst blir faren min 95 år. Det er et kjempeprivilegium å snakke med en gærning som har levd så lenge og sitter på så mye stoff. Jeg mener gærning i positiv forstand, for han er helt klar.
Videre leser jeg ting på iPaden, jeg abonnerer på to digitale aviser, Politiken og Dagens Nyheter, og leser flere norske aviser på papir. Jeg leser også en bråte bøker hele tiden, både faglitteratur og skjønnlitteratur. Mest av alt er jeg ute blant folk og ser og opplever. Jeg var på premieren til Børning forleden og kunne skrevet en halv roman bare om det som skjedde der.
Det viktigste i hverdagen er at jeg nesten hver eneste dag får et snapp [Kjærstad knipser med fingrene]. Snappet kan være kjernen i en historie, en del av en historie eller en setning som garantert går inn i boken jeg skriver på. Som regel skriver jeg ikke mer enn ett avsnitt hver dag som blir med i den endelige boken. Selv om jeg skriver ti eller femti sider på en dag, er det i snitt ett avsnitt som blir igjen til slutt. Hver eneste hverdag venter jeg i spenning: Vil snappet komme? Og det gjør det. Det er spennende. Jeg føler ofte at det skyldes ren fantasi, for det er sjelden jeg får dem når jeg sitter med fyllepennen, blyanten eller ved tastaturet. Det skjer ofte på en reise, eller når jeg legger banan på brødskiva.
Ellers vil jeg si at naturen betyr mer og mer. Skogen. Fjellet. Havet. Kanskje er jeg tross alt en uforbederlig romantiker.
M&M: Har du en streng struktur på dagen?
JK: Folk tror at jeg er en veldig strukturert forfatter, men sannheten er at jeg nok er den minst strukturerte forfatteren i Norge. I noen faser er jeg riktignok mer disiplinert enn i andre. Akkurat nå er jeg det fordi jeg skriver ferdig det vanskeligste utkastet til den romanen som skal ut neste år. Det vil si at jeg skriver den i riktig lengde, ganske detaljert og får alt på plass. Det krever en vanvittig konsentrasjon. Hver eneste dag har jeg i snitt fire dypt konsentrerte formiddagstimer. Da er jeg strukturert, og det har jeg vært i fem måneder. Perioden kommer til å slutte i løpet av august, tror jeg. Da blir det mer kaotisk med justeringer og å skrive om hele teksten igjen. Det kan jeg gjøre i rykk og napp. Jeg er i mål hvis jeg får til det jeg har satt meg fore i august: å få tredjeutkastet i havn. Resten av arbeidet er mindre kreativt, men handler om viktige småting.
M&M: Har du skrevet romanen tre ganger?
JK: Ja.
M&M: Er det alltid tredjeutkastet som er vanskeligst?
JK: Det tredje, ja. Av og til kan det være andreutkastet. Det er alltid morsomst å skrive førsteutkastet. Det er raskt skrevet og dårlig, og dermed helt uforpliktende. Jeg går gjennom de over tusen sidene med fragmenter som jeg har liggende. Notater, karakterer, ideer, glupe setninger, formdetaljer og alt mulig. Jeg velger ut det som brenner. Akkurat denne første bevegelsen er ubeskrivelig. De første ett til to årene av arbeidet med en ny roman er de fineste. Det er så deilig ukontrollert. Det eneste jeg vet er at jeg skal åpne meg helt. Jeg ser ingen sammenheng, jeg skriver bare, fordi det brenner. Det er veldig con amore. Det første utkastet kan være rundt 200 sider. Av disse sidene er det 100 jeg ikke bruker. Jeg jobber så med å få tak i og utvide spennende personer. Jeg finner fortellinger, handlinger og situasjoner som har en god kjerne i seg og ser om de reagerer med andre. Så skriver jeg rundt dem, og jeg har plutselig på nytt 200 sider. Det er en sirkelprosess. Omtreng på denne tiden, midtveis kanskje, må jeg se om jeg har et skjelett. Jeg må begynne å tenke form. Det har jeg ikke gjort i det hele tatt til nå. Hva slags form kan gjøre innholdet bedre og vippe ut flere fortellinger? Det er en teoretisk fase hvor jeg kaster ting opp i lufta, bokser på dem og tråkker på dem. Litt som Edvard Munch, som satte maleriene sine ut i regnet. Jeg foretar kanskje en reise. Så begynner det å utkrystallisere seg en form. Da jobber jeg vekselvis med fortellingene og formene for å se om jeg kan få dem til å gli inn i hverandre. Det er som å være liten og trylle: Jeg har to ringer og vet ikke hvordan de kan feste seg til hverandre. Plutselig smeller de sammen. Da har jeg andreutkastet.
M&M: Hvem er involvert i denne prosessen?
JK: Jeg involverer ingen andre før romanen er helt ferdig etter tre-fire år. Det er ingen andre som har lest min kommende roman før det.
M&M: Redaktøren vet ikke noe?
JK: Nei, redaktøren aner ikke hva manuset inneholder.
M&M: Ok. Hva skjer så etter andreutkastet?
JK: Først må jeg bestemme meg for om andreutkastet holder vann. Er svaret ja, gyver jeg løs på neste utkast. Hittil har arbeidet gått hulter til bulter. Nå begynner jeg med starten og forsøker å skrive teksten helt ut og få den til å vokse til passende lengde. Det er altså her jeg er nå.
M&M: Så er du ferdig og sender romanen av gårde?
JK: Nei, nei, nei! Etter det tredje utkastet skriver jeg romanen to-tre ganger til. Men det mest kreative arbeidet foregår altså helt i begynnelsen når jeg skriver 1000 sider fragmenter, og midtveis med tredjeutkastet.
M&M: Har redaktøren ingen betydning for det endelig resultatet?
JK: Etter at redaktøren har lest det helt ferdige manuset, sier forlaget om de vil anta boken eller ikke. Da står det mye på spill, jeg tar en stor sjanse. Mens andre sender inn første kapittel og spør om grønt lys, sier jeg ingenting før jeg leverer hele greia.
Hvis de sier ja, er det ofte fire eller fem i forlaget som leser manuset. Jeg setter meg ned en dag med hver av dem og går gjennom manuset. Det kan være frustrerende. Den første leseren sier at hun liker manuset, men at kapittel 12 trekker ned. Leser nummer to mener at kapittel 12 er fantastisk og romanens høydepunkt. Hvis alle mener at et parti bør strykes, så stryker jeg det tvert, men slik er det sjelden.
I sum tar jeg mellom en tredjedel og halvparten av innvendingene til følge. Men det som alltid er erfaringen, er at er at det virkelig dårlige i romanen, er urørlig. Det er umulig å gjøre noe med. Det kan ikke rettes opp og kan ikke tas bort. Svakheten ved romanen er også romanens styrke.
M&M: Hva betyr det?
JK: Det betyr at romanens skavank er den originale ideen. Fjerner jeg den, har jeg en helt likegyldig og mainstream roman. Det skjønner en god redaktør, som sier: «Du kommer til å få masse pukk for det du gjør der. Men du kan ikke gjøre noe med det.»
M&M: Hva tenker du når du får høre det?
JK: Jeg tenker at jeg har visst det hele tiden. Av og til kan jeg stramme inn og gjøre enkelte ting tydeligere, men noen ganger liker jeg ikke å gjøre ting tydeligere.
Det er et refreng at redaktørene ber meg gjøre dette eller hint klarere. De mener at en vanlig leser vil slite med å forstå sammenhengen. Jeg svarer: «Det står jo svart på hvitt 50 sider tidligere!». Det irriterer meg grenseløst at redaktørene vil at jeg skal gjenta meg selv, for jeg er selv en så skarp leser at jeg lett husker 200 sider tilbake. Jeg blir sur når forfattere sier ting to ganger. «Faen, jeg leser jo, jeg følger med! Du behøver ikke å si det én gang til!» tenker jeg.
Jeg liker heller ikke å gjøre skjulte forbindelser synlige. Det er mitt store prosjekt. Jeg vil lage gode historier, men også skjulte forbindelser som ingen andre forfattere har. Kompleksiteten skal ikke forstås, men merkes og oppfattes med kroppen, og bejaes og verdsettes og nytes med ribbeina. Jeg jobber ufattelig hardt med slike små, skjulte forbindelser på vanvittig mange plan. I de siste utkastene er det ofte dem jeg jobber med. Ofte blir de ikke sett i det hele tatt, men de gir meg en stor kreativ glede. Jeg tenker likevel at de på en eller annen måte blir sett av leserne som har sansen for bøkene. Egentlig er det derfor de liker dem, tenker jeg, selv om de ikke klarer å uttrykke det selv.
Ettermælet er en fattig trøst
M&M: Du forteller at du har en far som er 95 år gammel og helt klar. Er du fortsatt romanforfatter når du når den samme alderen?
JK: Hvis jeg er som ham, skriver jeg helt sikkert fortsatt romaner. Men jeg er darwinist, så jeg vet at det er mange ukjente faktorer i ligningen. Norske forfattere makter sjelden å runde 70-årsbøyen. Da legger man som regel inn årene. Man merker at kildene er tørre. Når man leser intervjuer med eldre folk i kreative yrker, er det en gjenganger at de klager over at iderikdommen er mindre enn da de var unge. Jeg har stor respekt for det kjemiske og fysiologiske.
M&M: Er det tragisk at utviklingen er så nådeløs?
JK: Det er ikke tragisk, for det er alminnelig. Men det er uønsket. Det er flott å lese om Hamsun som skjelver så mye at han er nødt til å holde høyre arm fast med venstre når han skriver én bokstav av gangen i På gjengrodde stier. Men han må skrive. Han hadde naturligvis et kolossalt behov for å skrive erindringene sine. Hvis man mister et slikt behov, så faller alt. Det er et av de viktigste kriteriene for kvalitet. Man merker at det er et trøkk, at det står noe på spill, at fortellingen er nødvendig. Uten den nødvendigheten, slutter man sikkert å skrive.
M&M: Er du redd for døden?
JK: Jeg er ubeskrivelig redd for døden. Jeg har ikke ord for min angst. I møtet med døden har jeg ingenting å stille opp med, ikke et komma. Det gjør den desto frykteligere.
M&M: Blir frykten for døden lettere med årene?
JK: Jeg merket tidlig i livet at det var utålelig å tenke på døden. Den er ufrakommelig, men like fullt et glefs. Siden har frykten vært konstant, men jeg tror den kommer til å bli enda verre.
M&M: Er dødsangsten en drivkraft?
JK: Det er den nok. Gammel norrøn visdom har bare ett ord å stille opp med mot døden, og det er «ettermæle». Noe blir tross alt igjen etter at man er borte, noe som det er verdt å ta vare på. Men går man tanken etter i sømmene, rakner den raskt. Ettermælet må ha en stor verdi for ikke bare å forsvinne. Hovedregelen er at det meste forsvinner begredelig raskt. I tre-fire generasjoner blir det kanskje igjen ett ord eller en setning etter et menneske, men så er det ikke noe igjen i det hele tatt. Til syvende og sist er ettermælet en fattig trøst. Det holder ikke.
M&M: I en samtale med Thomas Thurah i 2000 sier du at: «Livsprosjektet for et menneske bør være kjærligheten til et annet menneske.» Hvis du skal oppfylle noe av verdi i livet, må det være «kjærligheten til en kvinne» og å «leve i et ekteskap, å få barn, å ta vare på det, få kjærligheten til å fungere». Det er en slags positiv konklusjon?
JK: Forfattere lever et liv utenom skrivingen. Man snakker ikke så ofte om det. Det jeg sier er også en polemikk mot den romantiske kunstnermyten som hevder at jo jævligere du har det, desto mer stoff har du å skrive om. For meg er Ibsen en like grei mal for å være forfatter som den eksentriske August Strindberg. Eller Hemingway, for å nevne selve drømmemyten om hvordan en forfatter bør leve. Ibsen levde et relativt kjedelig liv. Man regner med at han hadde en ganske normal kommunikasjon med kona Suzannah og sønnen Sigurd. Men naturligvis blir det ikke noe godt stoff for en biografi at kunstneren har hatt som sitt prosjekt å elske sin hustru.
M&M: Er det en trøst at det viktigste i livet også er det mest jordnære?
JK: Det er en viktig scene i Normans område hvor Norman våkner den første morgenen inntil ryggen til Ingrid. All hans rastløshet er forduftet, han grunner ikke på hva han skal gjøre denne dagen, eller på problemene med en uviss karriere. Han ligger med nesen inntil et hav av bølgende hår og er komplett tilfreds. Han tenker: Dette er nok. Alt blekner i forhold til å ligge inntil hennes varme kropp. Det er en erfaring jeg tror veldig mange mennesker har hatt. Det er et aksiom i tilværelsen. Sånn vil det alltid være, også for kunstnere og forfattere. Basecamp er å holde rundt et menneske man elsker. Men det er ingen motsetning mellom den vissheten og å slite med det man skaper.
M&M: Tar du ofte oppvasken?
JK: Vi har oppvaskmaskin, men det er oftest jeg som ordner med oppvasken. Jeg synes det er en grei oppgave. Mange lurer på om jeg har noen regler for hvordan man bør være som forfatter. Først sier jeg alltid at det ikke finnes noen regler for å skrive, men etter hvert kommer jeg med et godt råd. Det er å gjøre det jeg kaller karateøvelser. Når man skriver, skal man reise seg opp og for eksempel ta ut av oppvaskmaskinen. Hvis man står fast, skal man ikke slå hodet i tastaturet, men ta ut av oppvaskmaskinen og sette ting i skapet. Man skal ta det skitne og sette det i oppvaskmaskinen. Da har man hatt 11 minutters avbrekk, og floken er som regel løst. Jeg tror forfattere gjør veldig mye hjemme. Det kan være å re opp sengen, vaske klær eller handle. Det gir et kroppslig avbrekk samtidig som man får masse input. For meg er det nyttig å ta oppvasken. Da rydder jeg ikke bare i huset, jeg rydder også i meg selv.
Q&A
M&M: Hvilken av dine karakterer ville du helst stått fast i heisen med?
JK: Det må være Margrete, kona til Jonas Wergeland. Da jeg var ferdig med trilogien etter 15 år, var jeg så ferdig med stoffet. Men å skrive om Margrete var som å trekke inn et garn. Det skimrer av fisk og koker i sølvbuker. I bøkene er hun uferdig. Det er mye jeg kunne ha spurt henne om. Jeg skulle gjerne ha hørt hennes versjon av hva som skjedde i den stua før Jonas Wergeland kom hjem.
M&M: Hvilken bok ville du tatt med deg til en øde øy?
JK: Margrete heter Margrete Boeck, som bok eller bøk. Kan jeg ta med henne? Nei, da tar jeg med min MacBook. Men hvis jeg skal svare ordentlig, ville jeg tatt med en bok jeg kunne laget en redningsflåte av. Den største boken i bokhylla er Mahabharata. 12 bind trykket i Calcutta. Bøkene vil vokse i kontakt med vann. Mahabharata er verdenslitteraturens lengste epos, mye lengre enn Odysseen og Illiaden til sammen. Det er lite lest i vår kulturkrets, men det finnes ikke dets like som kildeskrift til gode fortellinger.
Gjengitt med tillatelse.
