Slekters gang er en roman med et stort persongalleri. Vi møter blant andre Albert Bohre som på en kajakktur i barndommen nesten skremmes til døde av en knølhval og som i voksen alder blir en av verdens største og mest blodtørstige hvalfangstredere. I 1956 er han til stede under OL i Melbourne og ser Egil Danielsen vinne gull for Norge, og noe med verdensrekordkastet, synet av spydet gjennom luften, får ham til å revurdere alt.

Maud Evensen holder til på Krokskogen, i Mauds land. Etter andre verdenskrig reiser hun Jorden rundt for å lete etter en kjæreste, men hun finner ham først ved hjemkomsten, i «Tapt Baggasje»-luken på Fornebu. Hun vet allikevel ikke da at hun skal bli en mer populær programleder i radioen enn Rolf Kirkvåg, takket være sin behagelige stemme.

Eller ta for eksempel Konrad Steen som har arbeiderklassebakgrunn og er prest i Tøyen kirke. I 1938, på selveste julaften, mister han troen, midt i prekenen.

Men romanen åpner slik:

Norge var et land i utkanten av den verdensdelen som ble kalt Europa. For en som har fløyet over den store halvøya, nordvest i Slavia, er det sikkert uforståelig at denne villmarka en gang har vært befolket, at det har vært byer og en velfungerende infrastruktur her. På sitt høydepunkt som nasjon, på 2000-tallet, skal Norge ha rommet rundt sju millioner innbyggere. Vi vet ikke eksakt hvor mange «nordmenn» eller etterkommere av nordmenn som lever i dette landskapet i dag, men det kan neppe være mer enn noen få tusen. De kalles «den norske stammen» og består dels av kremmer-barbarer som streifer om i randsonen av den veldige ødemarka vi kjenner som Forum Europeum, dels av grupper som roter i jorden om dagen og drikker potetbrennevin om kvelden.

Det har gått cirka 2000 år fra nå, og vi befinner oss i Den kinesiske føderasjon. Alle lagrede data og informasjoner gikk tapt under en veldig katastrofe for tusen år siden, men fordi personer fra Long-dynastiet sitter i mange sentrale stillinger, og fordi Long-dynastiet regner Norge som sitt opprinnelige hjemsted, har en gruppe ledet av tre kvinner fått i oppgave å fortelle om Long-dynastiets norske aner, det vil si slekten Bohre, i århundret før de første medlemmene emigrerer til Kina. Det innebærer at det norske 20. århundret må rekonstrueres, og dette gjøres via en metode som kalles «fiksjonalisert historie» – hvilket betyr at fiksjonen nå regnes for å være den sjanger som kan gi størst innsikt om fortiden. Man har med andre ord gjenoppdaget fortellingens uvurderlige funksjon i menneskenes liv.

Det er derfor vi får høre om en ganske spesiell villa på Lysaker, og en familie som har sitt utspring i denne. Det er derfor det fortelles om pasifisten Harald Bohre, som ombestemmer seg da tyskerne invaderer Norge, og som legger seg i forsvarsstilling bak en Colt-mitraljøse ved Fossum bro.

Det er derfor det fortelles om Laila Bohre, som i barndommen blir mobbet fordi moren er på Gaustad sykehus, men som senere er nær ved å bli sammen med kronprins Harald. Isteden går hun om bord i MS Bergensfjord som lugarpike, bare for å bli filmstjerne og ende opp i baugen på SS Norway, idet skipet seiler inn Geirangerfjorden.

Videre får vi høre om bluesgitaristen Bård, som blir kjæreste med Joni Mitchell i Laurel Canyon; vi møter radikaleren Roar i Paris under studentopprøret i 1968 – Roar som siden skriver Den store røde; vi møter den unge ministeren Ingri, datter av innvandreren Prem Bhandari, som bestemmer seg for å hoppe av hele det politiske sirkuset; vi møter Statoil-ansatte Marcus som blir kidnappet under et oppdrag i Lagos, Nigeria; vi møter ikke minst tvillingene Karl og Fredrik som forsøker å gjøre verden om til Kardemommeby.

Men først og sist møter vi Rita Bohre, som vi følger fra samtalene med Fridtjof Nansen, tidlig på 1900-tallet, gjennom flere kjærlighetsforhold og en karriere som paleontolog, med urfisk på Svalbard som spesialitet, til hun dør under eiketreet i hagen mens hun minnes den kvelden hun sto på talerstolen i Universitetets Aula og tok et drabelig oppgjør med sin livslange motstander Max Qviller.

Slekters gang er kanskje mest av alt en fortelling om staute kvinner, om et århundre da kvinner forbedret sine livsvilkår og grep sine muligheter på en radikalt ny måte. Rita Bohres livsverk kalles Femina erecta og handler om at kvinnen må stå oppreist. Samtidig er det et oppgjør med menns krokoddilementalitet.

Romanen er formet som tre konsentriske sirkler. Første del tar for seg begivenheter under den andre verdenskrigen. Neste del beveger seg fremover mot 1970-årene og bakover mot 1920-årene. Tredje del bringer fortellingene frem til 2012, samtidig som de går helt tilbake til 1800-tallet.

Gjennom sin komposisjon søker romanen etter alternative årsakssammenhenger. Slekters gang viser hvordan skjebner kan være flettet sammen på uventede måter. Det spekuleres om diagonale, kanskje også sirkulære, virkninger. De kinesiske fortellerne leter etter emblematiske historier, historier som har blitt fortalt så mange ganger, utgjør en så sterk «narrativ ballast», at de har preget etterkommerne, med andre ord også dem selv.