Sett med hovedpersonens øyne handler Normans område om de to viktigste tingene i livet: kjærlighet og bøker. Og for å begynne med det siste: John Richard Normans livsberetning er et oppgjør med et aspekt som skimtes i romaner av typen Madame Bovary og Don Quijote: en forestilling om at det å lese romaner er å flykte inn i noe livsfjernt og kritikkverdig, noe som kan få en til å begå selvmord eller slåss med vindmøller.

I Normans område forfektes et annet syn, nemlig at det å lese og det å leve er det samme. Bøker er ikke en annen verden, de er en del av verden. Bøker er mer verden. Å lese er å gjøre virkeligheten større.

Ordet «område» i tittelen er mangetydig. Det kan spille på at man skal finne sitt spesialområde i livet, dette som ofte blir ens yrke. John Richard Norman vokser opp i Oslos fineste gate, Seilduksgata på Grünerløkka, med Freia Sjokoladefabrikk i den ene enden og Christiania Seildugsfabrik i den andre, fabrikken som i sin tid leverte seilene til polarskuta Fram. I dette spennet, mellom søtsaker og oppdagelsesferder, dannes John Richard Norman. At han til slutt blir en fremragende forlagsredaktør, skyldes en gave: Han vet alltid når en bok er seil og når den er sjokolade.

John Richard Norman har ikke bare et sterkt forhold til bøker, han har et ekstraordinært forhold til bøker. (Det er heller ikke tilfeldig at Normans område er «tilegnet alle lesere»; banalt sagt er romanen en kjærlighetserklæring til litteraturen.) John Richard har gjennom hele sitt lesende liv ført en leselogg. Han kaller den Livserindringer. I hans øyne er disse opptegnelsene jevngode med en biografi. Når han kikker i den, ser titler som f.eks. Liker De Brahms? av Françoise Sagan og Lady Oracle av Margaret Atwood, åpner det seg tredimensjonale rom i ham. Det er ikke bare boktitler, det er lukt, smak, berøring, det er mennesker han har møtt, det er landskap han har oppholdt seg i.

På sine eldre dager skaper John Richard Norman et sted på nettet for alle nysgjerrige lesere. Han gir det et navn som om det skulle være en redningsskøyte: R/S Plus Terrae. Mer jord.

Normans område byr for øvrig på sju fantasieggende romanreferater. De er flettet inn i fortellingen og synes først å kunne å belyse hendelser i hovedpersonens liv. Etter hvert får leseren imidlertid en annen forklaring på hvorfor disse synopsisene er tatt med i fremstillingen.

Tittelens «område» kan selvfølgelig også være et sted. I denne romanen er det et skjærgårdslandskap, nærmere bestemt en av de ytterste øyene på Hvaler. Etter at han blir uforklarlig kvalm av å lese manus, ja, til og med kaste opp, tar John Richard Norman tilflukt i et hus på en odde i havgapet for å finne ut av hva som har skjedd med ham. Særlig i begynnelsen opplever han en lindring ved å oppholde seg ved havet, ikke minst ved å spasere på stien som fører gjennom høye duftende einerkratt og små forvridde furuer før alt åpner seg og blir lyngheier og bølgende steinformasjoner. Det er som om disse myke buktningene av bart fjell stimulerer tankene hans på en uvant måte.

Ordet område kan videre sikte til noen kvadratcentimeter hud, på ryggtavlen til den man elsker. I skjærgården treffer John Richard Norman en kvinne, med mange ukjente sider, og opplever at kjærlighet kan være fullstendig omkalfatrende.

Sterkt forenklet kunne man si at Normans område er en roman om fiksjonens kraft. Og målt mot, eller parallellisert med, den kraft mange regner som den største: Kjærligheten.

Til slutt kan «område» stå for et areal i hjernen, et til nå ikke kartlagt felt i pannelappene, et potensial vi ikke bruker. Denne muligheten blir i romanen lagt frem av Dr. Lumholtz, som tar hånd om John Richard Norman etter en alvorlig ulykke og siden skriver en oppsiktsvekkende artikkel om tilfellet Norman i det velrenommerte vitenskapelige tidsskriftet Humanity & Science. Enkelte hevder at Dr. Lumholtz står i samme tradisjon som sine landsmenn Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, det vil si, han utvider vår viten om ukjente territorier. Denne gangen gjelder det ikke Nordpolen og Sørpolen, men et uutforsket areal som ligger i mennesket selv: Normans område.

Darwinismen, som mener at tilværelsen dreier seg om ressurser og status, og om å skaffe seg avkom, har problemer med å forklare særlig to ting: romantisk kjærlighet og hvorfor vi skaper kunst / litteratur. Dette er hva Normans område handler om. Det dreier seg om kjærlighetens revolusjonerende kraft, og om litteraturens revolusjonerende kraft. De kan begge gi mennesket, også som art, et fortrinn, en særskilt livskapasitet. Det å elske og det å lese får verden til å utvide seg. Og når verden utvider seg, utvider også mennesket seg.

Denne tanken signaliserer samtidig historiens underliggende konflikt: For når kjærligheten blir en klisjé eller romaner blir klisjeer, gjentakelser av oppbrukte historier, får vi problemer. Som også John Richard Norman får det.