English version?

Please follow this symbol

Flag

for English translations of articles.

NAVIGATION

Biografi = Biography
Bibliografi = Bibliography
Intervjuer = Interviews
Galleri = Gallery
Skriveverkstedet = Author’s workshop
Kontakt = Contact
Pressemateriale = Press material

MISC

Utgivelsesår = Year published
Forlag = Publisher
Utdrag = Excerpt

Jan Kjærstad - Forfatter

Bokomslag

Tegn til kjærlighet

Toggle info in English.

The narrator and protagonist of this novel is Cecilia, a young printing designer who bears the scars of an unconventional upbringing and chequered lifestyle – until she is involved in a car crash and is saved by a man who is destined to become the love of her life.

Cecilia feels an urge to tell of her love and to link it to the story of her life. Interwoven with her narrative are cameo cut-ins illustrative of the magic of the art of printing.

Signs of Love is a superbly wrought novel, a book packed with powerful and evocative ideas. The many references to, for example, Egyptian myths seem at times to illuminate the text from within. Though undeniably scintil­latingly written, this is also a thought-provoking book and testimony to the author’s reverence for his subject.

END info in English
START info in Norwegian…

Tegn til kjærlighet forteller om en jente, etter hvert en kvinne, ved navn Cecilia, som skriver en liten roman ved navn The Lost Story – på norsk: Den tapte historie – som på kort tid selger i tre millioner eksemplarer. (Hun er tospråklig.)

Tegn til kjærlighet følger tre spor som alle kan lede til en forståelse av hvordan dette kunne være mulig. Det ene sporet fører leseren til en magisk skrift – en skrift som ikke bare er bokstaver, men like mye røde flekker etter potene til en katt som har gått over et nymalt verandagulv, eller et brød formet som en intrikat knute. Det andre sporet fører til en magisk historie; en gang eksisterte nemlig en fullkommen historie, en historie som menneskeheten mistet fordi alle mesterfortellerne døde. Det tredje sporet fører til kjærlighet.

Først skriften. Cecilia er hva man kan kalle overfølsom for tegn. Det begynner tidlig, allerede da hun er fem år. Faren vil hun skal hete Cecilie, moren holder på Cecilia. Så finner barnet selv en ting i bestefarens gamle hønsehus, en messinggjenstand som en gang har stått på en snekke. Hun pusser den, og bestefaren forteller henne at det er bokstaven A. Fra den dagen er det bestemt: Hun vil ha dette gylne tegnet i slutten av navnet sitt; hun vil hete Cecilia.

Det er ikke så mange plot, mønsterhistorier, i verdenslitteraturen, og det er tydelig at det er særlig én historie som har forfulgt Kjærstad gjennom hele forfatterskapet: Fortellingen som handler om å lete etter en person, søke etter et sted, jakte på en ting av stor betydning. Den mest kjente fortellingen tuftet på dette plotet er kanskje Jakten på den hellige gralen. Vi møter det også i det eldste av alle epos: Gilgamesj. Den komiske varianten finner vi i Don Quijote.

De to andre sporene som Tegn til kjærlighet følger, en magisk historie og kjærlighet, blir tidlig i boken to sider av samme sak. Cecilias leting etter tegn, en ny skrift, glir langsomt over i letingen etter en mann. Noe av årsaken til Cecilias lengsel stammer fra hennes omgang med bestefaren, fra de minneordene han hogger inn i gravsteiner. Han forteller henne at hun skal forsøke å gjøre det umulige. Etter å ha sett bestefaren legge bladgull i skriften, forgylle den, tror hun det dreier seg om å skape stein om til gull. Da hun blir eldre, skjønner hun imidlertid at det dreier seg om noe annet. Det minneordet hun ser oftest, er «Kjærligheten er det største». Cecilia får derfor store forventninger til kjærligheten.

Etter flere desillusjonerende historier med gutter og menn, treffer hun Arthur. Hun møter ham i etapper som hver avslører mer om ham. Kjærstad har brukt Tut-ankh-Amons mange kister som et bilde på denne prosessen. Som Tut-ankh-Amon lå i fire skrin, én sarkofag, tre kister, før det balsamerte legemet med gullmasken, går det åtte møter før Cecilia ligger naken ved siden av ham. Cecilias interesse for skrift på papir blir dermed erstattet av nysgjerrigheten på de tegn, de merkene og arrene, hun finner når hun stryker fingertuppene over en naken manns hud. Og merkelig nok finner hun så å si en historie skrevet på kroppen hans.

Arthur er faktisk en forteller. Han opptrer på en kafé, forteller historier han har samlet fra hele verden, samtidig om han lager en slags lydkulisser på cello. Og først da han treffer Cecilia, forløses den fortellingen han alltid har lett etter. En dag forteller han denne til Cecilia, og det er denne «fullkomne» fortellingen Cecilia kler med sine tegn, en font hun har strevet med å forbedre hele sitt voksne liv, og gir ut som en liten roman med tittelen The Lost Story. Det er ment som en kjærlighetsgave til Arthur, men han opplever det som et svik og blir uforståelig og alvorlig syk. Hun mister ham. Selv da hun ved hjelp av skrift (eller en fortelling eller kjærlighet) makter å gjøre noe mirakuløst, gjenoppvekke et menneske fra de døde, mister hun ham.

Cecilia skriver Tegn til kjærlighet, hele denne historien om sitt liv frem til møtet med og tapet av Arthur mens hun sitter på Gardermoen flyplass, i et hotell formet som en C. Hun har gitt seg selv like mange dager som hennes fyllepenn har kanter: tolv. Derfor har også romanen tolv kapitler, på samme måte som man fant Gilgamesj-eposet skrevet på tolv leirtavler.

Tegn til kjærlighet er en roman om skrift, fortellinger og kjærlighet, men den kan også leses som en utvidet metafor, en tekst i slekt med eventyret, fabelen, allegorien, en tekst som dreier seg om helt andre ting enn det som meddeles på overflateplanet. Tegn til kjærlighet kan også betraktes som en historie om «de grunnleggende bestanddeler», en fortelling som speiler informasjonsalderen, tegnenes nye makt – ta bare den blå e’en vi alle har på skjermens skrivebord (Internet Explorer); et dobbeltklikk og vi er på verdensnettet – eller genteknologien, bestrebelsene på å skape liv, forlenge liv, ved å manipulere ved små biologiske biter.

SITATER

«Tecken till kärlek liknar ingenting jeg tidigare läst. Det är en bok med säregen lyskraft, med en känslighet som vore den tryckt direkt på huden, skriven med en prosa så spänstig och sammansatt att varje fras känns obrukad.»
Fanny Söderbäck, Sydsvenskan

«Nok en gang har Jan Kjærstad gitt oss en flott, inspirerende fortelling – han har skapt tegn til ettertanke.»
Lillian Vatnøy, Dagsavisen

«… en betagende roman om den store kærligheden fortalt i et snart klaustrofobisk, snart svævende, på én gang enkelt og ornamenteret sprog.»
Mie Lund, Berlingske Tidende, København