English version?

Please follow this symbol

Flag

for English translations of articles.

NAVIGATION

Biografi = Biography
Bibliografi = Bibliography
Intervjuer = Interviews
Galleri = Gallery
Skriveverkstedet = Author’s workshop
Kontakt = Contact
Pressemateriale = Press material

MISC

Utgivelsesår = Year published
Forlag = Publisher
Utdrag = Excerpt

Jan Kjærstad - Forfatter

Bokomslag

Erobreren

Toggle info in English.

We haven’t heard the last of Jonas Wergeland, the TV wizard who gave a whole nation new self-confidence. A biographer is given the job of writing “the definitive Wergeland biography”. While working on it he comes across a woman who has previously undisclosed stories to tell. Gaps are plugged, new relationships revealed. How does one become a conqueror?

We follow Jonas from the time he swallows a button of dragon’s horn as a child, to when he takes cities like Istanbul and Tokyo by storm as a grown-up. And as regards women, it isn’t satisfaction Jonas Wergeland is searching for, but edification.

While his story is being told, the main character languishes in prison, sentenced for a serious offence.

The Conqueror is an independent parallel to The Seducer.

QUOTES

‘With The Conqueror Jan Kjærstad has brilliantly taken his place amongst Europe’s most outstanding younger novelists of the moment … a master in full flower.’
Niels Frid-Nielsen, Aktuelt (Denmark)

‘Kjærstad drags his hero through the dirt to create a pearl. Scintillating story and philosophical equanimity. Five Yin/Yang stars to Kjærstad.’
Susanne Bjertrup, Politiken (Denmark)

‘… It is possible that I’ll change my mind, but now, after a single night with this thousand-pager, I can’t think of a single novel from contemporary European literature I’d rather have than these two by Jan Kjærstad.’
Thomas Thura, Weekend-avisen (Denmark), on The Conqueror and The Seducer

‘Kjærstad’s novels are redolent with the fantastic profusion of the stories they tell, of all that flows forth from them, presented in ever-new guises.’
Die Zeit, Hamburg (Germany)

END info in English
START info in Norwegian…

Erobreren er både en frittstående roman og en parallell-bok til Forføreren. Også Erobreren handler om den store fjernsynspersonligheten Jonas Wergeland. Man får høre nye historier fra Jonas’ liv, og ettersom fortelleren nå er en annen, er det historier som til dels motsier de man får presentert i Forføreren. Om man ser Erobreren sammen med Forføreren vil leseren muligens kunne danne seg et stereoskopisk bilde av Jonas Wergelands liv.

Fortelleren i Erobreren betoner sterkt den rekkefølgen historiene blir fortalt i, som om det skulle være en likhet mellom gener og fortellinger, eller som om forbindelsene mellom to historier er viktigere enn historiene i seg selv. Det er tydelig at DNA-molekylet utgjør en formmodell: Forføreren og Erobreren er kveilet i hverandre på samme måte som de to spiralene i DNA’ets dobbeltheliks. Om hjulet er det viktigste symbolet i Forføreren, er spiralen hovedmetafor i Erobreren.

Ved å gi en helt annen – og like «sannsynlig – versjon av Jonas Wergelands liv, driver Erobreren et spill med biografen, en av tidens mest populære sjangrer. I rammehistorien møter vi da også en professor som har fått i oppdrag å skrive «den definitive Wergeland-biografien». Men han har samlet så mye materiale at han står fast. Da dukker en ukjent hjelper opp, en kvinne som påstår hun har hele Jonas Wergelands historie i hodet. Hun tilbyr seg å fortelle alt hun vet, og mens hun forteller, sitter biografen og stenograferer. Dette er for øvrig en parallell til rammesituasjonen i det indiske eposet Mahabharata, der Vyasa dikterer mens Ganesha skriver.

De historiene kvinnen forteller, er til dels av et litt mørkere slag enn historiene i Forføreren. Det gjennomgående spørsmålet er «Hvordan blir man en erobrer?», og det kan synes som om Erobreren er gjennomsyret av en Faust-tanke: For å bli en erobrer, har Jonas Wergeland inngått en pakt med djevelen. Det betyr at det må komme en dag da hans sjel vil bli innkrevd. Erobreren tar opp kreativitetens gåte og viser hvor kort avstanden kan være mellom et menneskes lyse og mørke sider.

I noen viktige episoder fra barndommen spiller Jonas’ bestevenn, Lille Ørn, en hovedrolle. I romanen følger vi ellers Jonas Wergeland på nye begivenhetsrike reiser i utlandet, på erotiske eventyr og i arbeidet med programmer til TV-serien «Å tenke stort». Et gjennomgående tema i Erobreren er muligheten for å kunne skape noe originalt ved å flette helt enkle ting sammen på en dristig måte. Dette lærer Jonas i barndommen, da han besøker Vikingskiphuset og oppdager et dragehode med et fint utskåret mønster.

Sett fra én vinkel er Jonas Wergeland en kroppsliggjørelse av Norges etterkrigshistorie. Som en moderne Abraham er han er bærer av sin stammes historie. Derfor hører vi også om slike ting som Tandberg Radiofabrikk, fotturer på Finnmarksvidda og stresslesstolens avgjørende betydning for den norske mentaliteten.

Sentralt i romanen står Jonas Wergelands stigende forståelse for viktigheten av software i et moderne samfunn. At Jonas Wergeland lager programmer, kan leses i to betydninger.

Jonas Wergeland strever gjennom hele romanen med å strekke seg utover sin «alminnelighet»; han prøver å bli noe mer enn han kanskje er. I likhet med karbon, som i én form kan være grafitt og i en annen form kan være diamant, tror Jonas at også mennesket har muligheten i seg til å anta ulike former. For Jonas Wergeland er det viktig å bevare troen på at et hvilket som helst «alminnelig» menneske i en viss sammenheng kan bli et «geni».

UTDRAG — EXCERPT

Les et utdrag fra boken.

INNE I TRANSFORMATOREN

Han lyste rundt. Den svære grå innretningen foran ham var en oljetransformatorbryter, selv om han hadde vanskelig for å forstå det ­ at en bryter kunne være så stor. Jonas hadde sett for seg en vanlig type, som hovedbryteren i en sikringsboks eller noe sånt; denne ruvet som motorkassen på en bil. Ned i bryteren, fra skinnene i høyspentstativet, kom kablene som førte 5000 volt, som altså kanskje var levert av STK, og som først gikk gjennom kniver og sikringer og så ned i releene og de hvite gjennomføringsisolatorene som sto oppå bryteren. Jonas begynte å bli fortvilet. Han sluttet seg til at bryteren ble betjent med det rattet i støpegods som sto ut fra kassens front, for på en rød halvmåne i midten kunne han lese «Inne», og under en pil som pekte mot klokken, «Utkobling». Han forsøkte å dreie rattet i den retningen, men fikk ikke rikket det en millimeter, ante samtidig at han var farlig nær kablene som gikk ned i bryteren, 5000 dødbringende volt. Han visste allikevel ikke hvor farlig, at om han hadde ført hånden tilstrekkelig nær et av kablenes tilknytningspunkter, ville strømmen ha slått over og drept ham på flekken.

Jonas sitter med ryggen mot døren. Klokken er fem minutter på halv ni. Rundt om i blokkene benker folk seg foran radioapparatene for å høre Dickie Dick Dickens, spente på om Dickie vil klare å erobre plassen som konge i Chicagos underverden. Alle snakket om denne siste episoden, gjettet på utgangen, og Petter var den ivrigste av samtlige. Derfor satt Jonas her tross mørkeredsel, tross høyspenningsskilt. Han skulle endelig få hevnet seg på denne største av alle drittsekker. Og om du skulle undre deg, professor, spørre deg hvilken ond gjerning som kunne få et barn til å ville mørklegge et helt byggelag, bare for å få ram på én person, så må du vente, for svaret hører ikke hjemme her.

Jonas satt inne i noe stort, mørkt, farlig, ante kanskje allerede nå at dette var grunnsituasjonen i livet hans, sitte inne i noe ukjent og lete etter det punktet hvorfra man tross alt kunne påvirke, sette noe i gang. Hvis det da ikke var et desperat forsøk på å fylle sin tomhet. Bli en annen, bli noe. Han lyste rundt på måfå og fikk til slutt øye på en liten rød knapp på siden av jernkassen med rattet. Han akte seg bort til den. En siste sjanse. Han visste det var dumdristig. Tenkte på de enorme kreftene. Enn om det var feil og han falt død om da han rørte ved knappen. Eller omkom i et gnistregn idet hele greia kortsluttet. Jonas så det for seg, hvordan de ville finne ham som en innskrumpet kullbit, som de potetene de la i sølvpapir og glemte å ta ut av bålet.

Han kikker på klokken. Nøyaktig halv ni trykker han på knappen. Han registrerer at han fortsatt lever. Og at det skjer noe med et kjede og et tannhjul, at rattet beveger seg, at det nå står «Ute» på en grønn halvmåne. Jeg klarte det, tenker han. Det er dørgende stille, summingen er borte, som om også tilværelsens strøm er brutt. Gid du pisser på deg, tenker han med adresse til Petter.

Han kunne ikke se resultatet selv, men Ørn fortalte ham om det praktfulle synet, eller antisynet; Ørn hadde stått i vinduet og sett hvordan nettstasjonens forsyningsområde, hele Solhaug, gikk i svart, slik at også, langt viktigere for Jonas, de grønne kattøyene i radioapparatene sluknet, samtidig som stemmene døde hen. Og til alt hell hadde få reiseradio, og iallfall ikke Petter, og ingen av naboene som var hjemme i hans oppgang. Dessuten forsvant tanken på radioteatret i den alminnelige oppstandelsen ved et strømbrudd, liksom en mindre katastrofe, da folk hadde mer enn nok med å finne ut hva som hadde hendt og huske hvor de hadde lagt stearinlysene. Bare dagen etter kom Petter på å klage høylytt over at han hadde gått glipp av Dickie Dick Dickens: «Fy faen, og så siste episode ‘a gitt!»

Det tok ikke mer enn snaue halvtimen før et par mann fra Oslo Lysverker var på pletten utenfor nettstasjonen i Hagelundveien. De gikk først inn i lavspentsiden. Jonas så lyset fra lyktene, hørte at de snakket seg imellom, mumlet noe om mulig overbelastning. Da de omsider låste opp døren til høyspentsiden, ble de så paffe, og redde, at Jonas klarte å smette ut og opp på Egiltomta som han kjente som sin egen bukselomme, før de så hvem det var.

Ryktet om at noen hadde vært inne i transformatoren kom ut og ble flittig kommentert av Solhaugs beboere – enkelte snakket om kommunister – men ingen fikk noen gang greie på hvem det var. Jonas syntes allikevel Petter så på ham med en viss forundring, som om han hadde oppdaget at Jonas var ladet på en helt ny måte, var en annen person. Med tiden kom Jonas til å frykte at denne søte hevnen skulle få dystre følger – noe han fikk bekreftet seks år senere da han spaserte gjennom Transilvania sammen med Laila. Innerst inne, og tross avstanden i tid, trodde Jonas alltid at overgrepet mot Laila skyldtes noe han selv hadde gjort, at det var en konsekvens av at Petter ikke fikk med seg siste episode av et krimhørespill.

Den umiddelbare reaksjonen var uansett nytelse. Han lå og kjælte med tanken på hvordan et trykk på en så liten knapp kunne forårsake så mye, hvor lett det var å påvirke mange mennesker, og samtidig, i det samfunnet han levde. Dette var ellers første gang Jonas Wergeland synkroniserte folks oppmerksomhet. Siden skulle han gjøre det igjen, i større målestokk, bortsett fra at folk nå, en hel nasjons innbyggere, frivillig slukket lamper så de kunne sitte i halvmørket og koble ut alt annet til fordel for det lyset som TV-programmene hans ga dem.

SLUTT på utdrag

Toggle excerpt in English.

INSIDE THE TRANSFORMER

He shone the light round. The great grey appliance before him was an oil-immersed transformer switch, even though he found it hard to believe – that a switch could be so large. Jonas had imagined the ordinary sort, like the main switch in a fuse box or something similar; this one loomed up like the engine casing of a car. Five thousand volt cables led into the switch from the bars on the high voltage frame, which perhaps also had been supplied by STK, after first passing through knife-switches and fuses and then down into the relays and the white lead-in insulators above the switch. Jonas began to despair. He decided that the switch must be operated by the cast hand wheel that protruded from the front of the casing because, on a red crescent in the middle he could read the word “On” and beneath it an arrow pointing anti-clockwise, “Off”. He tried to turn the wheel in that direction, but couldn’t budge it a millimetre, realising at the same time that he was dangerously close to the cables that led into the switch, five thousand lethal volts. Though he didn’t know how dangerously close, that had he moved his hand sufficiently near one of the cables’ switch-on points, the current would have short-circuited and killed him on the spot.

Jonas sits with his back to the door. The time is eight twenty-five. All around in the tenements people are taking their places in front of their radios, ready to listen to Dickie Dick Dickens, on tenterhooks to hear whether Dickie will manage to win the throne of Chicago’s underworld for himself. Everyone was talking about this final episode, guessing its outcome, and Petter was the keenest of the lot. That’s why Jonas was here, in spite his fear of the dark, in spite of the high voltage warning. He would at last be revenged on that dirtiest of all rotters. And in case you’re wondering, professor, asking yourself what evil deed could make a child want to plunge an entire estate into darkness – just to hit home at one person, you’ll just have to wait, because the answer doesn’t belong here.

Jonas sat inside something big, dark and dangerous, perhaps even now with an inkling that this was to be the essence of his life, being inside something unknown, but still seeking the point from which to influence, to put something in train. That is, if it wasn’t a desperate attempt to fill his emptiness. Be someone else, be something. He shone his torch round at random and eventually caught sight of a small red button on the side of the iron casing with the hand wheel. He edged over to it. One last chance. He knew it was foolhardy. He thought of the colossal power. What if it was the wrong one and he fell down dead as soon as he touched the button. Or died in a shower of sparks as the whole thing short-circuited. Jonas imagined it all, how they would find him, a shrivelled lump of charcoal, like the potatoes they wrapped in aluminium foil and forgot to take out of the fire.

He looks at his watch. At precisely half past eight he presses the button. He registers that he’s still alive. And that something is happening with a chain and a cogwheel, that the handwheel is moving, that a green half-moon now displays the word “Off”. I did it, he thinks. It’s as still as a grave, the humming has stopped, as if the current of existence has also been cut off as well. Hope you’re wetting your knickers, he thinks addressing the thought to Petter.

He couldn’t see the result for himself, but Eagle told him about the wonderful sight, or non-sight; Eagle had been standing at the window and had seen how the sub-station’s supply area, the whole of Solhaug, went dark, and, much more important to Jonas, that the green cat’s-eyes belonging to the radios went out, and the voices faded away. And by good fortune few people had portable radios, not Petter anyway, and none of the neighbours who were at home in his block. And the notion of radio drama evaporated in the general consternation at a power cut, as if it was some minor catastrophe, and people had enough to do finding out what had happened and remembering where they’d put the candles. The very next day Petter began moaning loudly about how he’d missed Dickie Dick Dickens: “The last episode and all, sod it!”

In less than half an hour two men from the Oslo Electric Company were there, outside the sub-station in Hagelundveien. First they went into the low voltage side. Jonas saw the light from their torches, heard them talking, mumbling something about a possible overload. When they finally unlocked the door to the high voltage side, they were so scared and surprised, that Jonas managed to slip out and up to Egiltomta, which he knew like the back of his hand, before they could get a look at him.

Rumours that someone had been in the transformer got out and caused much comment amongst Solhaug’s residents ­ some of whom spoke of communists – but no one ever discovered who it was. However, Jonas had the feeling that Petter regarded him with a certain awe, as if he’d discovered that Jonas was charged in a totally new way, was another person. In time Jonas began to fear that this sweet revenge would have doleful consequences – something that was confirmed six years later as he meandered through Transilvania with Laila. Deep down, and despite its remoteness in time, Jonas always believed that the violation of Laila was something he was responsible for, that it stemmed from the fact that Petter never got to hear the final episode of a radio whodunit.

However, his immediate reaction was one of pleasure. He lay relishing the thought that pushing one tiny button could have such huge consequences, how easy it was to affect lots of people, and people amongst whom he lived in as well. This, by the way, was the first time Jonas Wergeland synchronised people’s attention. Later he would do so again, on a larger scale, though then an entire nation would voluntarily switch off lights so they could sit in semi-darkness and shut out everything except the brightness that his television programmes brought them.

END excerpt

SITATER

«… maken til tekst er det ikke ofte jeg har fått til anmeldelse. Erobreren er etter mitt syn enda bedre enn Forføreren
Per Buvik, Bergens Tidende

«Med Erobreren erobrer Jan Kjærstad suverent en plass blant Europas betydeligste yngre romanforfattere akkurat nå … mesterskribent i full utfoldelse.»
Niels Frid-Nielsen, Aktuelt

«Kjærstad trekker sin helt gjennom sølet for å skape en perle. Forrykende fortelling og filosofisk ro. Fem Yin/Yang-tegn til Kjærstad.»
Susanne Bjertrup, Politiken

«Romanene er mesterstykker … Det er mulig at jeg forandrer mening, men nå, etter bare én natt med denne tusensiders boken, kan jeg ikke tenke meg en eneste roman fra europeisk samtidslitteratur som jeg heller ville foretrekke enn disse to fra Jan Kjærstad.»
Thomas Thura, Weekend-avisen, Danmark. Om Erobreren og Forføreren

ANMELDELSE

Les litteraturprofessor Per Buviks anmeldelse av boken.

KAN MAN FORSTÅ ET LIV?

Alle epoker er preget av motsetninger og paradokser, og vår egen er ikke noe unntak. Ta for eksempel dagens voldsomme interesse for biografiske og selvbiografiske skildringer og opptattheten av det private. Det er jo underlig at denne tendensen er så markert nettopp i en tid da ledende internasjonale tenkere og deres tilhengere ikke bare har avvist, men også i teorien umuliggjort biografien som genre. Men her som ellers er det gjerne ytterpunktene som blir lagt merke til: på den ene side de naive biografer som skriver som om ingenting avgjørende nytt var tenkt om forholdet mellom tekst og liv; på den annen side de rabiate teoretikere som lukker øynene for at livsskildringer tross alt kan skrives på forskjellige måter, og at biografien også fyller et erkjennelsesbehov.

For alle med den minste interesse for denne problemstillingen er Jan Kjærstads bøker om Jonas Wergeland viktige. I 1993 kom Forføreren, og nå foreligger Erobreren, som blir kalt den definitive biografi om denne personen som må få en plass i nyere norsk litteraturhistorie på linje med Ask Burlefot og Wilfred Sagen. I Forføreren var hovedspørsmålet: «Hvordan henger et liv sammen?». I Erobreren er det tre hovedspørsmål: «Hvordan blir man en erobrer?»; «Hvordan blir man en morder?»; og «Går det an å forandre et liv ved å fortelle det?». Perspektivet er, som vi ser, ikke helt det samme som før. Det skyldes i korthet følgende: I Forføreren kommer Jonas hjem fra en utenlandsreise og finner sin kone Margrete død på gulvet; i Erobreren blir han selv anklaget for mordet, og tilstår også etter en stund å ha begått det. Hvordan blir man altså en morder? Dette spørsmålet, og de to andre, blir stilt om og om igjen utover i teksten, og fungerer som besvergende ledemotiv. Ingen av dem blir vel egentlig besvart, men det er også meningen, for de kan knapt besvares. Imidlertid kan de belyses, og det gjør Kjærstad til gagns – og med bravur. La meg prøve å gi et inntrykk.

Jeg holdt på å skrive at jeg skulle begynne med begynnelsen, men et av Kjærstads poeng er nettopp at det er meget komplisert å avgjøre hva en begynnelse virkelig er. Uansett hvor fortelleren forsøker å nøste opp Jonas Wergelands liv, dukker det opp nye spor som fører både framover, utover og bakover: Det man derfor kan tro er begynnelsen, har alltid en annen begynnelse, og forestillingen om en rett linje fra barndommens uskyld til manndommens forbrytelse avslører seg som ren illusjon. Er da livet et eneste virvar, blottet for all påviselig sammenheng? Er alt vilkårlig, uten feste i noe forutgående? Noen ekstreme post-modernister kan muligens hevde et slikt syn, men det ligger fjernt fra Kjærstads posisjon. All erfaring tilsier, synes han å mene, at det må være visse sammenhenger i et menneskeliv, men de er ikke kausale og lett forklarlige – snarere gåtefulle, for ikke å si mysteriøse. Sagt litt mer presist er alle menneskelige karakterer og handlinger for Kjærstad overbestemte, dvs. bestemte av flere faktorer på én og samme tid, uten at én faktor utvetydig peker seg ut som mer avgjørende enn de andre.

En slik tanke gjennomsyrer ved nærmere ettersyn romanen på alle nivåer. Således har Erobreren ikke engang bare én forteller, men to, eller bedre: én forteller og én skriver. Den teksten vi leser, er ført i pennen av en forhenværende historieprofessor, men den er i alt vesentlig diktert av en ukjent, svartkledd kvinne. Hun kommer ham til unnsetning da han står fast, overveldet av alt det sprikende materialet han har samlet for å løse sin oppgave. Men tro nå likevel ikke at det dreier seg om mekanisk nedskrivning av en muntlig beretning.

For det første blir jo også informasjonen om den muntlige fortellersken gitt i den skriftlige teksten vi leser. For det andre er det flere trekk ved den fremmede hjelperen som ikke gjør det urimelig å påstå at Erobreren mindre er inspirert av en muntlig fortelling enn av et litterært verk, nemlig Tusen og én natt. Den berømte arabiske eventyrsamlingen har for øvrig også en innfløkt tilblivelseshistorie der muntlig og skriftlig blander seg. Og den handler ikke bare om Aladdin, Ali Baba, Sinbad, osv., men likeledes om Scheherazade, som forteller og forteller på harde livet for å unngå å bli drept. Den ukjente svartkledde i Kjærstads roman synes for sin del å ha et ønske om å oppheve hovedpersonens drap og tilståelse og forhindre hans straff ved hjelp av sin mange fortellinger: «Går det an å forandre et liv ved å fortelle det?».

Men Tusen og én natt er sannelig ikke det eneste litterære verk Erobreren står i et nært forhold til. Johan Borgens Lillelord-trilogi er opplagt; Borgen opptrer til og med selv i romanen. Mindre selvsagt for de fleste er nok den rollen Goethes berømte (men lite leste) dannelsesroman Wilhelm Meisters læreår spiller. Både i Erobreren og i Wilhelm Meister har tårnet en sentral plass; i begge verk er det andre mennesker som loser hovedpersonen gjennom livet fram til selvrealiseringen (for det er jo på sett og vis dét også den ukjente fortellersken gjør); og begge verk slutter med en utopisk begynnelse («Livet mitt har begynt på nytt fra og med nå», er siste setning hos Kjærstad). Attpå til sammenligner den fremmede fortellersken Jonas med Saul, Israels første konge. Hos Goethe framholdes nettopp Sauls lykke som et bilde på hvor heldig Wilhelm er med sitt liv. Her er nok å ta av for litterater, som man skjønner.

Men Kjærstad har slett ikke skrevet en bok bare for dem. Tvert om gad jeg se den leser som ikke lot seg fascinere av hans sprudlende fortellinger om å være barn og ungdom i etterkrigstidens Norge, for det er ikke minst dét romanen handler om. 50-, 60- og 70-årenes Grorud og Oslo i Kjærstads versjon oppviser i hvert fall forbløffende samsvar med det litt mer landlige stykke Norge hvor jeg selv trådte mine barnesko i Gerhardsen-epoken. Den ukjente og til tider skremmende fortellersken, som kanskje likevel ikke så ukjent – for har hun ikke også påfallende likhetstrekk med Goethes Mefisto? ­ er for øvrig inne på at den beste innfallsvinkelen for å forstå personen Jonas Wergeland er å danne seg et begrep om det landet og det folket han er en del av. Kanskje viser hans navn mindre til et individ enn til en mentalitet, undres den skrivende professor, som i den tiden han arbeidet på universitetet bekjente seg til den såkalte Annales-skolen og den vitenskapelige retningen som går under betegnelsen mentalitetshistorie. Hva særkjenner Norge? spør fortellersken. Tomhet, svarer hun. Uendelig tomhet. Hele Jonas' liv ser hun i lys av det. For hva om opphavet til hans ulike bedrifter, både som elsker og som programskaper i fjernsynet, ligger nettopp her? «I den tilbøyeligheten enhver har til å fylle tomheten med innhold».

Fortellersken framsetter dessuten en besnærende hypotese. Jonas Wergeland, som dyrkes som en gud av sine landsmenn på grunn av sin originale portrettserie om store norske personligheter, er i realiteten høyst alminnelig: et typisk gjennomsnittsmenneske. Professoren beklager seg stadig over at det vesentlige i en livsskildring aldri ligger i det som kan skildres, men i mellomrommene mellom den rekken av historier en biografi består av, i «disse svarte hullene som skapes i skjæringspunktet mellom to historier». Hypotesen om Jonas’ gjennomsnittlighet er nettopp basert på iakttakelse av det mellomliggende, det som ikke ligger oppe i dagen. Den forklarer også til en viss grad Jonas’ oppfinnsomme innfallsvinkler som portrett-skaper. I første omgang ble han som sagt hyllet for dem, men i neste omgang ble han hudflettet – «for å ha tatt bort storheten, selve helheten, i livet til de berømthetene han portretterte». Med andre ord for å ha gjort dem for alminnelige: lik seg selv, lik TV-seerne, lik enhver. Med en ørliten vri på en av fortellerskens uttalelser, hadde han forstått at enhver vellykket biografi er enhvers biografi.

Professoren mener å kunne fastslå at det er noe demonisk ved Jonas Wergeland, og når han lar seg nøde av forlaget til å skrive den endelige boken om ham, er hans dypeste målsetting å forklare hva dette demoniske består i. Til sist tror han også at han har fått tak i det. For motivet for å myrde konen, den på alle måter imponerende Margrete Boeck, er, kommer han fram til, mindre sjalusi enn redselen for å bli avkledd og måtte framstå som det han er: et helt middelmådig menneske. Så lenge han levde med den storslagne Margrete, kunne ingen tvile på at også han var spesiell. Gikk hun fra ham, ble dét en illusjon som ikke lenger kunne opprettholdes.

Dessverre må jeg gi meg med dette. Jeg gjør det motvillig, for maken til tekst er det ikke ofte jeg har fått til anmeldelse. Erobreren er etter mitt syn enda bedre enn Forføreren. Hvis det er riktig at alle virkelige biografier i realiteten er fiksjoner, hvorfor kan da ikke flere ta konsekvensen av det og heller lese fiktive biografier? For det er de som er de sanne. Kjærstads verk om Jonas Wergeland er det aller beste eksempel på det.